David Monrad Johansen (1888–1974) er sentral i utviklingen av den nasjonalt orienterte musikken i mellomkrigstidens Norge. Hans klaverkvartett op. 26 og scenemusikken til «Den store freden» ble komponert i denne perioden. De har frem til i dag kun eksistert i manuskripter, og denne utgivelsen er den første innspillingen av disse verkene.

Lengselen til Nordland
I november 1913 hadde Monrad Johansen sin første og eneste fiolinsonate klar. Sonaten fikk en lunken mottagelse i samtiden, noe som er vanskelig å forstå med våre ører i dag. Den elegiske andresatsen beskrev komponisten som et eksempel på hvordan lengselen han følte tilbake til barndommens Nordland, kunne komme til utrykk i musikken, en lengsel som for han ble en kilde til inspirasjon og skapende kraft gjennom hele livet.

Hulda Garborg og Hiawatha
Forfatteren Hulda Garborg gjorde i 1913 en reise til USA i forbindelse med feiringen av 100-årsjubileet for Ivar Aasens fødsel. Her ble hun opptatt av skjebnen til den indianske kulturen, og arbeidet i 3 år med et stort lyrisk drama om den fredselskende Sioux-høvdingen Hiawatha som hun håpet skulle bli satt opp på det norske teatret i 1925. På bestilling fra det norske teatret påtok Monrad Johansen seg å skrive musikk til stykket ’Den Store Freden’, men verket har hittil aldri blitt realisert på en scene. Satsen ’Indiansk kjærlighetssang’ ble også utgitt i en versjon for blandet kor, men foruten dette har musikken hvilt i Nasjonalbibliotekets arkiver frem til nå.

Skjult skatt
1940-årene var en vanskelig tid for komponisten, preget av hans medlemskap i NS og påfølgende landssvik-dom. Klaverkvartetten op. 26 ble skrevet i soningstiden bak murene på Ilebu. Inspirasjonen til verket kom fra inngående studier av fuger av Bach, Händel og Reger, og Beethovens strykekvartetter. Klaverkvartetten er en skjult skatt i det norske kammermusikkrepertoaret fra det 20-århundre. I 1967 ble Monrad Johansen bedt om å bidra med et verk til Norsk Komponistforenings 50-års jubileum, og komponisten vartet opp med en storslagen fløytekvintett. Det ble hans nest siste verk og det viser med all tydelighet en komponist som stadig søkte og til det siste var i utvikling.