Vilde Frang, i samarbeid med pianist Michail Lifits, har satt sammen et program som forener musikken til to fiolinist komponister fra det tidlige 19. århundre, Franz Schubert og Niccolò Paganini. Til tross for at de levde svært ulike liv og befant seg i mangfoldig estetiske verdener, finner man koblinger mellom dem.

Gjennom denne sammenstillingen ønsker Frang å fremheve Shuberts kapasitet for virtuositet og Paganinis musikalitet og sårbarhet.«Det er kontrasten som appellerer til meg», forteller hun. For Frang er den viktigste koblingen mellom Schubert og Paganini selve inspirasjonen de begge fant i den menneskelige stemme.

Albumet inkluderer variasjoner som Paganini skrev fra operaer av Rossini (Tancredi) og Paisiello (La Molianara), og «the Grand Caprice» som fiolinisten Heinrich Wilhem Ernst – ansett som Paganinis største etterfølger – baserte på en av Schuberts mest spennende sanger, Erlkönig. Den tar for seg et dikt av Goethe som forteller om en hektisk ridetur på nattestid med en far og hans sønn, som blir fristet av en ond ånd, Erlkönig. Innen de når sitt mål, er sønnen død.

«Erlkönig er en gave til fiolinisten. Det er en presisjon og nøyaktighet i Ernst transkripsjon som fungerer så godt at det høres ut som den ble skrevet for fiolin. I tillegg kommer utfordringen med å karakterisere den galopperende hesten, faren, sønnen og selve Erlkönig».

Paganini, født i 1782, opplevde en enorm suksess som en virtuos utøver. Han levde fram til 1840, 12 år etter Shuberts død i en alder av 31. «Det er en ekstrem kontrast mellom Paganini, som ble en levende legende, og Shubert, som tragisk nok ikke oppnådde berømmelsen han fortjente», forteller Frang. Våren 1828, bare måneder før hans død, så Shubert at Paganini spilte en konsert i Wien, der fiolinisten skapte en sensasjon. Han kjøpte billetter for seg selv og to venner – sannsynligvis med pengene han hadde tjent fra en suksessfull konsert 26. mars. Dessverre mottok Schuberts konsert lite dekning blant den wienske presse, kanskje fordi Paganini var i det musikalske søkelyset på den tiden. Etter at Schubert hørte Paganini spille i Wien i 1828, skrev han «jeg har hørt en engel synge».

Frang siterer Paganinis innflytelse på Schubert i arbeider slik som the Rondeau brilliant in B minor, D 895, og the Fantasie in C major, D 943, begge sannsynligvis komponert for den unge fiolinisten Josef Slavík. Da Frédéric Chopin hørte han spille skrev han «Han spiller som en Paganini, men en Pagainini som er fornyet, en som med tiden vil overgå den første ... Han gjør lytteren målløs og bringer tårer til øynene.» Dessverre døde Josef Slavík i 1983 i en alder av 27.

«Det er mye virtuositet å finne i Schuberts musikk for fiolin, men den er også veldig nøye og delikat laget,»sier Vilde Frang. «Han kan være fem år gammel i en frase og 75 år i den neste, eller begge aldre i samme frase. Når du spiller musikken hans, kan det føles som å gå på eggeskall. Heller enn å forsøke å tvinge musikken til å skje, må du la det skje av seg selv».

«Når det kommer til Paganini, så kunne også han være en veldig lyrisk komponist. Han elsket tross alt kunsten ved en sang, og komponister som Brahms, Rachmaninov, Liszt og Lutosławski fant alle inspirasjon i hans arbeid. Jeg foretrekker å assosiere han med oppriktighet, renhet og en følelse adel. Det er nesten religiøs renhet i noen av hans Caprices, og hans Cantabile, som jeg spiller på dette albumet, er litt som et hellig øyeblikk: det er som en bønn.»