Identities - Annabel Guaita plays piano music by Edvard Grieg, Harald Sæverud and Ketil Hvoslef
På denne digitale utgivelsen hører vi den norsk-spanske pianisten Annabel Guaita fremføre klaververker av tre vestlandskomponister. Hovedverket, Ketil Hvoslefs «Rondo con Variazioni (1970), regnes som et av de viktigste bidragene til norsk klaverlitteratur fra det 20. århundre. Verket rammes inn av klaverstykker av Edvard Grieg og Harald Sæverud.
Pianisten selv sier: Da jeg rundet 50, var det naturlig å se seg tilbake. Hvem er jeg? Hva har formet meg som musiker? Hva er min identitet som utøver? I arbeidet frem mot denne innspillingen har jeg også spurt meg selv: Hva betyr denne musikken for meg? Hva gjorde den med meg, og hva gjør jeg med den nå? Jeg vokste opp med Grieg og Sæverud, og jeg har et langt og kjært forhold til denne musikken. Det er rart med det, musikk man spiller eller hører som barn, legger seg alltid tett inntil hjertet. Musikk man spiller som ungdom, staker ut en vei. Men det er først i de kunstneriske valgene man tar som voksen at ens identitet kommer ordentlig til utrykk. Ved å sette verkene sammen i denne rekkefølgen spør jeg: Hva gjør det med opplevelsen av musikken? Blir det nye tråder som dannes mellom verkene? Hva slags vev er dette egentlig? Danner verkene noen slags helhet? Det snakkes ofte om komponistenes stil, men sjeldnere om utøverstil. Identitet handler også om spillestil, og i dette prosjektet har jeg tenkt mye på hva min egen spillestil er og kan ha blitt påvirket av.
Musikalsk realisme
Selv om denne musikken spenner over to århundrer, kan man kanskje bruke fellesbetegnelsen «musikalsk realisme». Den enkle og stringente tostemmigheten i Hvoslefs og Sæveruds musikk representerer et slikt anti-romantisk perspektiv og ble etter hvert til et bakteppe for min fortolkning av Griegs musikk. Grieg vokste inn i nasjonalromantikken. Han ble pålagt et nasjonalt prosjekt som var å lage musikk som skulle klinge norsk, selv om han ble skolert i tysk musikktradisjon. Han tok denne utfordringen, kanskje med en viss ambivalens, og ble etter hvert selve symbolet på norsk musikk. Dette nasjonalromantiske perspektivet er kanskje noe som har hengt ved Griegs musikk i altfor lang tid uten å bli skikkelig utfordret. En slik tankegang kan også ha innvirkning på musikalsk fortolkning. I motsetning til for eksempel Brahms, Schumann og Tsjajkovskij har Grieg aldri den svulstigheten som er så kjennetegnende for det høyromantiske utrykket. En vuggevise, en hyllest til høyfjellet og en hyllest til et nytt århundre ble Griegs bidrag til denne samlingen.
Rondo con Variazioni
Jeg spilte dette verket mye på nittitallet, blant annet på konserter i Spania og gjerne med spansk musikk på programmet. Jeg var veldig fasinert av verkets store uttrykksregister. Her finnes alt fra det sarteste sarte til det helt ville klimakset i siste variasjon. Å spille verket krever høy teknisk og rytmisk kontroll, men en kontroll man i siste øyeblikk må gi slipp på og bare la det briste eller bære. Jeg fasineres også fortsatt av verkets kompositoriske form. Et tema introduseres i starten og kommer tilbake, men baklengs, helt på slutten av verket. De fem hovedideene fra dette temaet opptrer så utover i stykket i fem svært ulike variasjoner. Denne tydelige formidéen skaper orden og klarhet i et ellers ganske vilt og uregjerlig musikalsk landskap. Musikken opplever jeg som rå og rytmisk høyspent, og jeg husker det var som om den åpnet et nytt rom i meg den gangen. Jeg kjente meg fri og fortrolig i dette tonespråket.
Refleksjoner om fremføring av Sæverud
Sæverud var opptatt av naturen og tok inntrykkene fra skogen på Siljustøl med seg inn i disse klaverstykkene. Han hadde et barns nysgjerrighet og fantasi, og hans komponering handlet mye om å finne tilbake til lekenheten. Han sa selv: «Det skapende har med å bli barn igjen. Å bli som et barn igjen betyr ikke at vi skal ned igjen til et lavere stadium i utviklingen, men at vi skal opp til naturens høyder hvor det ufordervede barnesinn regjerer. Opp der hvor fantasien er altomspennende, hvor sinnet holder seg mykt og følsomt for alt som er stort og rikt». (fra Kayser, Jan Henrik: «Rondo Amoroso: Harald Sæverud og klavermusikken», 1997)
I arbeidet med Sæveruds klaververker er noe av det viktigste for meg å fremheve og leke med alle de klanglige fargenyansene musikken har. Det har også vært viktig for meg å få melodiene til å fremstå klare, naturlige og enkle, samtidig som de skal la seg krydre av dissonanser og aksentueringer på uforutsigbare steder. Det er en utfordring. Stykkene jeg har valgt ut, er mine absolutte favoritter! Den klanglige inderligheten i «Den siste bån’låt», smertelig farget av bildet som vekkes av undertittelen: «Moren ved sitt døde barns vugge». Sartheten i «På kingelvevstrenger», der man må få klangen i det store flygelet til å høres nærmest gjennomsiktig ut. Den rytmiske ustabiliteten i «Myrdun spele’ på månestrålefele» som bringer tankene til de florlette myrullblomstenes bevegelser når kveldsvinden leker over myrene. I «Valser Carissimo» knyttes barndommen og alderdommen sammen. Sæverud skrev melodien som barn, og fullførte komposisjonen i sin fulle form i sine siste år. Et helt liv er levd, og dermed får musikken denne underlige blandingen av barnlighet og visdom som er så typisk for Sæverud.
ANMELDELSER/REVIEWS:
"[...] Guaita tok doktorgraden på Fartein Valens klavermusikk. Det er synd at ikke han er med i hennes personlige utvalg. Men Guaita hadde med Valens 4 Pieces, Op 22, Variations, Op 23, 2 Preludes, Op 29 og Intermezzo, Op 36 på sitt tidligere album L’Altra Belta i 2012 (LWC1024). Med en lengde på 35 minutter blir denne innspillingen, som kun er tilgjengelig digitalt (ingen fysisk plate er tilgjengelig) ganske kort, knapt en halv konsert. Det er synd at ikke flere av Slåtter og Stev fra Siljustøl er med, spesielt med spill på dette nivået, men programmet som helhet er svært godt uttenkt." Guy Rickards, klassiskmusikk.com, 13.06.2022
Kommentarer