L’Altra Beltà- jakten på den annen skjønnhet

På denne CD-en fra LAWO Classics har pianisten Annabel Guaita sett nærmere på fremføringstradisjonen som vokste fram rundt komponistene Schönberg, Webern og Berg. Bakgrunnen for dette har vært et ønske om å undersøke om det kunne oppstå noe nytt i møtet mellom Valen, Farteins musikk og en annen spilletradisjon. Dette er første gang at man setter Valens klavermusikk i direkte forbindelse med de tre hovedkomponistene fra miljøet rundt den andre wienerskole.

CD-en L´Altra Beltà setter Valen, Farteins musikk inn i en internasjonal kontekst, og viser forbindelsen musikken hans hadde til komponistene Schönberg, Webern og Berg. Hvis en mener at den atonale musikken er mindre følsom, tar en fullstendig feil. Når en gripes av den atonale musikken, opplever man det som Michelangelo kalte for l´altra beltà, den annen skjønnhet. Vi bruker bare teknikken for  få den annen skjønnhet frem. Den atonale musikken er likeså følt som noen annen musikk, kanskje enda mer, men riktignok på en annen måte. (Valen, Fartein i samtale med Einar Aamodt, NRK-intervju 1950).

L’Altra Beltà – Chasing the Other Beauty 

On this CD from LAWO Classics, pianist Annabel Guaita has explored the performance tradition that emerged around the composers Schönberg, Webern, and Berg. Underlying this project has been a wish to discover whether something new might be generated in the encounter of Fartein Valen’s music with another performance tradition. This is the first time that his music has been directly associated with the three most influential composers known collectively as the Second Viennese School.

Thus the CD L’Altra Beltà places Valen’s music in an international context and shows how it relates to the music of these distinguished composers. It is totally erroneous to presume that atonal music lacks emotion. To be moved by atonal music is to experience what Michelangelo called l‘altra beltà, the other beauty. It’s just that we use technical means to call it forth. Atonal music is felt the same as other music, perhaps even more, although in a different way. (Fartein Valen in conversation with Einar Aamodt, Norwegian Radio/NRK, 1950)

ANMELDELSER/REVIEWS

Kraftfull Valen i kontekst
"[…] Det var to år før han døde og lenge etter at han hadde skrevet de fem klaververkene som er representert på denne flotte cd-en. […] På denne cd-en får vi for første gang høre Valens klaververker i kontekst. Det er opplysende i både bokstavelig og metaforisk forstand. Det innledes med Valens fire klaverstykker op.22 (fra 1934/35), følsomt og med et mørkt-mystisk uttrykk i første stykke, Nachtstück, og kraftfullt spilt i det siste, Gigue. De står fint til fortsettelsen, Schönbergs seks små klaverstykker (fra 1911), ekspresjonistiske miniatyrer som Annabel Guaita fremfører med stor sensibilitet og uttrykkskraft. Alban Bergs senromantiske sonate (fra 1909) passer overraskende godt før Valens Intermerzzo op. 36, som er skrevet 30 år senere enn Bergs verk. Men det er et slektskap her, i den frie måten de behandler stemmene på, som slynger seg om hverandre, for så plutselig å danne sangbare fraser og melodier eller fortette seg til sterke utbrudd. Guaita har det rette spennet i dynamikk som må til i Valens Intermezzo, et av de vakreste stykkene han skrev - og nettopp uttrykk for: en annen skjønnhet. Etter Schönbergs første stykke fra Fem klaverstykker op. 23 og stykket op. 33a har Guaita satt Valens to preludier op.29. Det passer også usedvanlig godt, siden disse er strengere komponert, med vekt på konstruksjon. Deretter kommer Weberns variasjoner op. 27, et komplekst verk og vanskelig å spille - hos Guaita virker det som et lekende lett klangspeil. Avslutningen med Valens variasjoner op. 23 står som et kontrapunkt til Webern. Om Valen i mange av de tidligere innspillingene kunne virke noe tørr og matt, så er det ikke snev av dette her. I variasjonene er det det klanglige potensial som Guaita får vist på en overbevisende måte."
Arnfinn Bø-Rygg - Stavanger Aftenblad LWC1024_stavanger_aftenbladet.pdf

En spennende kombinasjon
"Pianisten Annabel Guaita setter med denne platen søkelyset på fremføringstradisjonen som vokste fram rundt komponistene Schönberg, Webern og Berg. Ingen nye idé i og for seg, men når hun kobler den annen wienerskoles største profiler opp mot Fartein Valen, vekkes nyskjerrigheten. Annabel Guaita undersøker dermed om det kan oppstå noe nytt i møtet mellom Fartein Valens musikk og en annen spilletradisjon. Drøftingen rundt et slikt tema er i grunn nok til en avhandligen i seg selv, og om man tar det klingende "bevis" som presenteres på denne platen nærmere i ørelyd så er ikke sammenligningen helt ueffen. Det er nemlig første gang man setter Fartein Valens klavermusikk i direkte forbindelse med de tre hovedkomponistene fra miljøet rundt den andre wienerskole, og man kan - uten de store motforestillingene - registrere forbindelsen mellom Valens musikk og de "tre store" Schönberg, Webern og Berg. Det som er befriende på denne platen er hvor formidlende denne musikken er. Mange anser atonaliteten for en vederstyggelighet som det ikke er mulig å få noe som helst ut av. Denne innspillingen viser det stikk motsatte, og er ikke bare en nytelse rent pianistisk, men også en bekreftelse på disse fore komponisters storhet. Guaita har dukket langt ned i materien, og må ha hentet fram essensen i komponistenes musikalske idé, for disse tolkningene er på mange måter enkle å forstå for lytteren - og jager på ingen måte publikum vekk fra den atonale tenkemåten. Dette er nemlig vakkert."
Trond Erikson - Smaalenene LWC1024_smaalenene.pdf

Romantisk modernisme
"De to norske komponistene portretteres utadvendt og varmt, og utøverne har det til felles at de fremfører verkene romantisk og utforskende. For pianisten Annabel Guaita handler utforskningen mye om å gjøre tiden til et virkemiddel. Tolkningen hennes av Valen er fleksibel og utstrakt, motivert av hvordan 1900-tallskomponistene Schönberg, Webern og Berg ble fremført. Valen var opptatt av disse komponistenes utforskning av tonale rammer - med mer - og i arbeidet med alle fire legger Guaita en fleksibel fremføringspraksis til grunn. Resultatet blir tydelig om man ser til andre referanser. I 2005 kom Einar Henning Smebyes versjon av Valens samlede klavermusikk; krystallklar og sterk, i en nøktern og renslig tilnærming til partituret. Håkon Austbøs versjon fra 2009 av klaverstykkene opus 22 klinger mer impresjonistisk. Hans varemerke er en klanglig nyanserikdom, mens Guaita gjør sin nyansering gjennom bruk av tid. Hun strekker i tempi og skaper med det andre linjer og tyngdepunkter i musikken: En slags tredje inngang der lydbildet mot Austbøs skinnende tolkning oppleves mer taktilt og jordnært. Vi kan ikke fastslå at noen av tolkerne har rett. Særlig Guaita viser oss at tolkerne har spillerom. Bidraget hennes er originalt og troverdig, ikke minst siden hun plasserer stykkene i en kontekst som belyser hvordan hun har tenkt. Og innspillingen fascinerer ikke minst idet den innbyr til å lytte til enda flere varianter."
Ida Habbestad - Aftenposten LWC1024_aftenposten.pdf

Klangen av oss selv
"I dag er det komplett uforståelig at Valen og Mortensens musikk skulle få kaffekoppen til skjelve. Enn si kaffen til å sette seg i halsen. Mortensen i sitt svære landskap, horisontale sletter av musikk, indre spenninger, lysflater. Fartein Valen (1887 - 1952) forholdt seg til landskapet, ikke det store, men et blad, en blomst, en dråpe. Fornemmelsen av syner, mer enn synene - slik musikken spilles ut som en organisk vev med mye silke i, av pianisten Annabel Guaita. Klart, tydelig, skarpt, bildeskapende. Det siste hadde Valen neppe noe i mot. Det er noe med Valens musikk, den dveler samtidig som den glitrer skarpt, beveger seg med lyskastene. En rik innspilling, der Guaita spiller Valen i lyset fra Schönberg, Webern og Berg, hvor han (blant andre steder) hører hjemme."
Olav Egil Aune - Vårt Land LWC1024_vartland-s1.pdf

Skjønnhet av en annen verden
"En annen skjønnhet" (Michelangelo) er tittelen pianisten Annabel Guaita har satt på sin nye innspilling på Lawo. Det er egentlig et sitat fra et av Fartein Valens brev, men treffer utgivelsen fint.DET DREIER SEG OM EN CD som går inn i et vakkert univers, der skjønnhet sjelden har blitt satt i forgrunnen av utøverne: Fartein Valens landskap, men også Arnold Schönbergs, Anton Weberns og Alban Bergs. Her kan vi virkelig snakke om en atonalitet som strømmer fritt, med vekt på det legendariske Wiener espressivo, et begrep som sikter til en frihet i foredraget som markerer tradisjonsforbindelse til romantikkens musikk, tvers gjennom de nye klangene. Det er utgivelsens styrke at Guaita makter å realisere dette, der hun framfor alt drar veksler på sin klangfantasi. Musikken bølger fram, uttrykkssterk, men aldri utflytende. Stringent fantasi pleide Theodor W. Adorno å bruke som betegnelse på denne måte å spille datidas nye musikk på. Slik krysser Guaita mellom ulike klangunivers, som ofte har vært koblet i kraft av sin atonalitet, hvor forskjellig den enn er konsipert. Men i Guaitas spill hører vi en dypere, uttrykksmessig forbindelse. Noen ganger blir kontrastene i musikken dempet vel mye ned. Men vakkert er det, både av denne og av en annen verden."
Ståle Wikshåland - Dagbladet LWC1024_dagbladet.pdf

Den annen skjønnhet
"Schönberg, Berg, Webern - og Valen. Annabel Guaita tolker klassisk, atonal klavermusikk fra Wien og Vestlandet. Resultatet er overbevisende.Historien er velkjent, likevel er det rart å tenke på: Omtrent samtidig med at Arnold Schönberg, den sentraleuropeiske modernismens ubestridte bestefar, for alvor brøt med tonaliteten, må Fartein Valen, misjonærsønnen fra det vestlige Norge, ha kjent på et liknende behov. Selv om det aldri kom til noe møte mellom de to komponistene, er det slående hvor nært beslektet musikken deres er. Pianisten Annabel Guaita demonstrerer dette på ypperlig vis når hun sammenstiller Valens modne klaververk med klassikere fra den annen wienerskole: foruten Schönberg selv, også Alban Berg og Anton Webern. Fjøs. Fartein Valens internasjonale orientering skal riktignok ikke undervurderes. Først tilbragte han viktige barneår på Madagaskar, senere studerte han komposisjon med Max Bruch i Berlin, og hans tidlige verk - som klaversonaten "Op. 2" (ikke med på platen) - er ikke akkurat skjemmet av fjøslukt. Likevel er det nærliggende å se for seg Valens brudd som mer stillfarent. Det må ha åpnet seg et nytt landskap for ham, en vei mot det han med et ord fra Michelangelo skulle kalle L'altra beltà - den annen skjønnhet. I omslaget til platen, som er oppkalt etter dette uttrykket, er det gjengitt et sitat der Valen utdyper med egne ord. Tatt i betraktning den sprengkraft tematikken har beholdt helt frem til våre dager, er det en rørende, tørr naivitet ved språket; en slags bygde-Adorno taler her med lavmælt autoritet: "Hvis en mener at den atonale musikken er mindre følsom, tar en fullstendig feil. Når en gripes av den atonale musikken, opplever man det som Michelangelo kalte for l'altra beltà, den annen skjønnhet. Vi bruker bare teknikken for å få den annen skjønnhet frem. Den atonale musikken er likeså følt som noen annen musikk, kanskje enda mer, men riktignok på en annen måte." Tolvtoneteknikken. Veien mot etableringen av tolvtoneteknikken var lang og broket. Som Valen, hadde også de tre wienerne sitt utgangspunkt i den senromantiske tradisjonen. For Schönberg gikk veien om en lyrisk og fritonal ekspresjonisme: Små, fortettede situasjoner, eksempelvis i den lille samlingen "Op. 19", vitner om radikalt kompositorisk arbeid. Alban Berg gikk tilsynelatende mer forsiktig frem. Hans bredt anlagte, énsatsige "Sonate Op. 1" har, foruten Bergs umiskjennelige melodikk, tydelige trekk av tonal forankring. Det var først med Anton Webern at tolvtoneteknikkens punktuelle tendens skulle strekkes til sitt ytterste. Valens tilnærming kan sies å ta opp i seg elementer fra alle disse retningene, riktignok med unntak av den strengt punktuelle. Teknisk sett har Valen muligens mest til felles med Bergs lineære melodikk og Schönbergs lyriske ekspresjonisme, men det er ikke langt til Weberns konsentrasjon heller. Sammenstillingen av Weberns "Variasjoner Op. 27" med Valens verk med samme navn ("Op. 23") som avslutter platen, er her særlig interessant.Slekt. Misjonærsønnen står seg altså godt i selskap med sine kontinentale kolleger. Det er derfor gledelig at vi har fått en plate som på en så tydelig og overbevisende måte dokumenterer det musikalske slektskapet mellom dem. Annabel Guaita behersker til fulle det uttrykksmessige spennet denne musikken legger opp til, samtidig er hun tilstrekkelig lydhør for elementet av distanse og eksperiment. Verkenes sammensetning er fint balansert, og lyden upåklagelig."
Emil Bernhardt - Morgenbladet LWC1024_morgenbladet.pdf

Fartein Valen satt i sammenheng
"Bortsett fra Grieg og et par av Svendsens mer populære stykker, er det for øyeblikket svært lite norsk musikk tilgjengelig på plate", skrev en anmelder i det britiske tidsskriftet Gramophone i 1965, og nevnte blant annet at det bare var mulig å få tak i én enkelt plate med musikk av Sveiokomponisten Fartein Valen (1887-1952). I dag, et halvt århundre senere, er store deler av den norske musikkhistorien utgitt. Også Fartein Valens musikk. Når det gjelder klaververkene hans, finnes det nå hele to komplette utgivelser: Robert Rieflings pionérinnspilling fra 1980 og Einar Henning Smebyes fra 2005.Fartein Valen er også hovedpersonen på "L'Altra Beltà", den fine platen som bergenske Annabel Guaita nettopp har gitt ut. I dette tilfellet er det ikke det komplette klaververket til Valen som vises frem. Guaitas prosjekt dreier seg om å tolke Valen inn i den rette europeiske konteksten ved å spille noen av hans sentrale klaverkomposisjoner opp mot verk av komponister som Arnold Schönberg, Alban Berg og Anton Webern. At Valen er den eneste nordiske komponisten som bør nevnes i samme åndedrag som disse tre frontfigurene fra den andre wienerskolen - ja, det kan man lese i de fleste musikkhistoriske oversikter. På Guaitas opplysende og imponerende plate kan man også helt konkret høre hvorfor.Hun fremhever de ekspresjonistiske momentene i Valens musikk ved å spille hans "Fire klaverstykker" (op. 22) i sammenheng med Schönbergs "Sechs kleine Klavierstücke" (op. 19), og hun understreker de konstruktivistiske tendensene ved å matche hans to preludier (op. 29) med det første av Schönbergs "Fünf Klaverstücke " (op. 23). Hun lar Bergs seinromantiske sonate kaste uventet skrålys inn over Valens mye senere "Intermezzo" (op. 36). Og hun får interessante kontraster frem når hun lar Valens "Variasjoner" (op. 23) følge etter Weberns strenge, komprimerte "Variationen für Klavier" (op. 27). "L'Altra Beltà" er en intelligent konstruert utgivelse med en sammenstilling av verk som demonstrerer musikalsk slektskap og korrespondanse mellom fire komponister og tre tiår. Det mest imponerende med platen er likevel fremførelsen av musikken.Disse verkene er tidligere ofte blitt spilt saklig, tørt og skarpt, med vekt på linjeføring og konstruktivistiske momenter. Guaita har derimot forsøkt å gå bakover og så å si gjenskape datidens mer ekspressive spillestil. Resultatet er blitt en fintmerkende tolkning preget av sterke dynamiske kontraster og - fremfor alt - en helt overdådig, glødende, funklende klangrikdom. "Når en gripes av den atonale musikken, opplever man det som Michelangelo kalte for l'altra beltá, den annen skjønnhet ", sa Fartein Valen en gang i et intervju. Når man lytter til Annabel Guaitas plate, skjønner man hva han mente."
Peter Larsen - Bergens Tidende LWC1024_bergenstidende_s1_scissored.pdf

There is not a harsh note struck in this hour of dissonances, which is a tribute not only to Guaita’s technical prowess but to her musicianship. Brava!
James H. North - Fanfare LWC1024_Fanfare.pdf

Den Bergen-fødte Annabel Guiata spiller alle fire komponistener med klarhetog eleganse, og Lawo har gitt hennes klaver en varme som kjæler for øret.
Martin Anderson - Klassisk musikkmagasin LWC1024_klassisk_musikkmagasin.pdf

Ca muzica nu este “pe moarte” mi-o demonstra zilele trecute un CD primit de la o casa noua de discuri, LAWO Classics, din Norvegia. Intitulat L’altra belta, discul – unul din cele mai interesante si reusite ale anului – reuneste piese pentru pian ale compozitorului norvegian Farten Valen (1887-1952) si ale contemporanilor sai din scoala vieneza, Arnold Schönberg, Alban Berg si Anton Webern (LAWO 1024). Un program interpretat cu stralucire de o pianista, mie necunoscuta pina acum, Annabel Guaita, formata la Academia Grieg si, cu studii teoretice – surpriza! –, la Barcelona, ca eleva a lui Jordi Mora, unul din promotorii fenomenologiei muzicale predata la timpul sau de Sergiu Celibidache. Altfel, Annabel Guaita, care este si autoarea unor substantiale note introductive la disc, s-a specializat in ultimii ani in muzica secolului XX, fiind si beneficiara unui stipendium special de cercetare pentru proiect intitulat Pianul atonal. In mod remarcabil, notele introductive redactate de pianista, parte a cercetarii ei, pornesc de la afirmatii ale compozitorului Farten Valen, dintr-un interviu acordat in 1950: “Este total gresit de a presupune ca muzica atonala este lipsita de emotie. A fi miscat de muzica atonala este echivalentul unei experiente a ceea ce Michelangelo numea l’altra belta, cealalta frumusete. O gasesti folosind doar mijloace tehnice. Muzica atonala este resimtita la fel ca si restul muzicii, poate chiar mai mult, desi intr-un mod diferit”. Ce invitatie mai frumoasa de a asculta muzica acestui remarcabil disc al companiei LAWO Classics!...
Victor Eskenasy - Sonograma Magazine