Åpningen av Smilodon ligger nærmere en dryppende tanke enn en håndfast bevegelse. Fra et udefinert sted langt
nede i kontrabassklarinettens mørke, stiger det opp signaler som forsterkes i slagverk og lyse blåsere. Det kjennes ut
som om musikken vil eksplodere når som helst. Denne utgivelsen består av tre nye solo-konserter av komponisten
Lene Grenager, skrevet i nært samarbeid med og til norske solister av ypperste klasse.

Leksikon forteller at Smilodon er navnet på et kattedyr på et par hundre kilo fra Amerika under siste istid. Langsomt, men med
digre hoggtenner som gjorde det til et fryktinngytende, saktegående, pelskledd vesen. Man kan spørre seg hva en
sabeltannkatt som opphørte sin eksistens for tusenvis av år siden, har å gjøre i musikk som er skrevet i dag. Når vi så hører
Rolf Borch utfolde seg på kontrabassklarinetten er det som musikken avdekker en større tid, en langsommere puls i våre liv, og
en erkjennelse at vi heller ikke skal være her for evig.

Improvisator
Både mørket, det stødige, det smidige og det eksplosive kan spores tilbake til Lene Grenagers eget instrument og hennes
praksis som utøver. Som cellist jobber hun først og fremst med improvisasjon, hovedsakelig i kvartettene SPUNK og Lemur, og i
duo med Sofia Jernberg. Celloen er aldri langt unna når hun komponerer, og hun er opptatt av notasjon og hvordan ulike
måter å notere musikk påvirker musikerne og det klingende resultatet. Hun samarbeider med utøvere fra ulike tradisjoner, noe
som har resultert i at hun jobber både med nøyaktig noterte partiturer og grafiske partiturer.

Cello som primitivt objekt
Grenager og slagverker Håkon Stene legger celloen på operasjonsbordet i The Operation fra 2012. Sammen nærmer de seg
instrumentet systematisk som en liggende, perkussiv lydkilde. Celloen strippes for tradisjon og konvensjon, og behandles som
et primitivt objekt, en treboks med strenger, av en musiker med lang erfaring, men uten noen ekspressiv eller motorisk
hukommelse knyttet til instrumentet. Stykket er en del av et forskningsprosjekt der Stene har undersøkt slagverkerens
potensielt uendelige instrumentarium og relasjoner mellom kropp og instrument.

Stort vokabular av friksjonslyder
Cellokonserten fra 2006 er skrevet i samme periode som Slåtter, slag og slark der Grenager utforsker sitt eget instrument både
som solist og komponist. Disse er tydelig inspirert av den store strykertradisjonen i norsk folkemusikk. Mye av denne
slåttemusikken ble spilt til dans, og det organiske preget kommer ofte fra dansetrinn og taktarter som er metrisk ujevne. Hos
Grenager overlever både skeive rytmer og folkedansens energi å bli sendt inn i en sinfonietta. Cellostemmen begynner i
folkemusikkens artikulasjon, men med en klang som umiddelbart sprenger seg ut av toner og melodier og over i et stort
vokabular av friksjonslyder mellom instrument, bue og kropp.