På sin nye utgivelse viser Kringkastingsorkesteret seg frem med tre nye verk skrevet av Jon Øivind Ness. Alle er på et vis "svarte komedier" - eksempler på en slags brutalistisk impresjonisme.

Jon Øivind Ness' musikk har ofte en humoristisk undertone, selv om humoren kan være svart og ironisk. De siste årene har komponisten i følge seg selv beveget seg fra det humoristiske mot noe mer alvorlig som han kaller "dark ambient". Selv om verkene er skrevet for ulike instrumenter og har forskjellig karakter, framstår de tre konsertene som om de er i slekt, kanskje som søsken av samme familie.

«Bare en 'romantisk' klaverkonsert»

Tittelen 'Sunburst' passer uten tvil de lyse, skinnende klangene, og i hele første halvdel av konserten er solopartiet faktisk avgrenset til de aller lyseste tangentene; som om et bånd av pianistisk hvit støy kontinuerlig blir komprimert eller utvidet. Fraser snubler eller virker skjeven og forvirret, jazz-aktige synkoper jager rundt i klaverets underbevissthet. Solisten beveger seg virtuost men manisk i ring, innesperret i sin egen tilnærming til musikken, uten evne til å bryte ut eller bevege seg noe sted hen. Til sist bygger et voldsomt, toccata-lignende klimaks seg opp i klaver, slagverk og fullt orkester.

I skauen

'Bury my Heart at Katnosa' er en konsert for forsterket gitar og orkester. Ness' konsert, tenkt som en hyllest til landskapet rundt dette vannet i Nordmarka ved Oslo, er på samme tid romantisk naturpoesi - som kan forstås i tradisjon etter Grieg - og en godmodig parodi på samme sjanger. Den naturlige skjønnheten i dette landskapet er likevel ikke så uskyldig eller fredfull som den framstår; faktisk har Ness beskrevet konserten som musikk der døden er allestedsnærværende. Ness ser for seg gitaren som hovedperson, som en betrakter av naturen, det siste representert ved orkesteret. Mot slutten av stykket, forklarer komponisten, «får betrakteren hjerteinfarkt og dør i strandkanten. Ganske overtydelig og tåpelig, men samtidig ganske alvorlig».

Fierce Mothers

Ness forklarer at stykket er inspirert av Tarantinos film 'From Dusk till Dawn' fra 1996, en film kjent for å åpne som en voldsom "road movie" der kriminelle raner, voldtar, myrder og lemlester; bare for i neste øyeblikk å bli avslørt som en nådeløst blodig vampyr-horror-komedie. Verket er ikke egentlig en "dobbel trombonekonsert'; snarere er det kampglad musikk for to ensembler. Når omtrent en tredjedel av forløpet er tilbakelagt, reiser de to trombonistene seg - som hittil har sittet i ensemblet – og blir solister.