Torvund er en mester i å forene lyder som i utgangspunktet ikke hører sammen. Akustiske og

elektroniske klanger fra ulike verdener – som fra mekaniske roboter, svimlende exotica og storslåtte

symfoniske bølger – smeltes i hverandre. Lyder fra fortid, nåtid og fremtid kjøres inn i Torvunds

kompositoriske sentrifuge. En følelse av science fiction gjennomsyrer de fire stykkene. I stedet for å undre

deg over reisen, spør du deg heller hvor lenge du kan bli værende i det samme.

 

Innenfor et felt som er som mest kjent for ugjennomtrengelige dissonanser, utgjør ”Sweet Pieces”

(2016) en sjarmerende utfordring. Også utgangspunktet for ”Archaic Jam” (2017) er humoristisk: hva

om et orkester og en feedback-gitar møtes i en postapokalyptisk hippie-jamsession? Torvunds musikk

etterligner ikke så mye jammen i dens struktur, men i dens glade likegyldighet – som kanskje er den mest

fornuftige holdningen hvis verden går under?

 

I ”Symphonic Poem no. 1: Forest Morning” (2019) ledes tankene til et spirende miljø. Skuddene fra

synthen, blåserne og strengeinstrumentene skytes ut og utløser skogens frodige potensial.

”A Walk into the Future” (2019) åpner med morgenfrisk entusiasme, men ”Walk” viser seg etter hvert

å være en underdrivelse: vi svømmer gjennom glissandi, sykler gjennom elektroniske bobler og løper

hodestups inn i en livlig aleatorikk. For Torvund, representerer disse abstrakte tonene det ukjente,

uforståeligheten av tapet og hva som venter etter livet. Vi kan ikke unngå tomrommet, men vi kan gå

plystrende inn i det.