Fra det tidlige tjuende århundret og fremover har vi sett en radikal fornyelse av nedarvede kammermusikalske genre. Tenk bare på Debussys sene sonater, Bartoks strykekvartetter og, for å ta et høymodernistisk eksempel, duetter og kvartetter av Elliott Carter; eller for å bevege oss inn i et mindre normativt rom som noen liker å kalle postmoderne, Ståle Kleiberg i vår egen tid. I solo- og kammerverkene som er innspilt her, gjenvinner Kleiberg noe av den private musikksfærens kvaliteter.