Både Berg, Webern og Schönberg bevegde seg i grenselandet mellom tonalitet og atonalitet. Mest kjente ble de kanskje for verkene som kom senere, der de på hver sin måte utforsket atonalitetens mange uttrykksformer. Likevel beholdt komponistene forbindelsen til den romantiske tradisjonen. Det lyriske ble videreført. Musikken skulle være følt, ikke tenkt.