Produktinformasjon
Produktbeskrivelse
- Denne innspillingen er en ren tilfeldighet, og ville ikke ha kommet i stand om det ikke hadde vært for én omfattende og meget uheldig omstendighet, og en mindre men desto heldigere en. Pandemien må bli en viss motvillig takk til del, all den tid disse verk hverken ville ha blitt skrevet eller langt mindre innspilt uten den. En heldigere omstendighet var en tilfeldig bemerkning som falt etter en konsert hvor jeg nettopp hadde fremført de fleste av disse miniatyrene: «...men dette er jo en plate!». Dagen etter ringte jeg Audun Strype og spurte når han var ledig. - Ole Martin Huser Olsen Verkene på denne platen er preget av dype musikalske motsetninger, og har ved førsteørekast lite annet felles enn omstendighetene for deres unnfangelse. Dette til tross utkrystalliserer det seg likevel to, nesten parallelle, musikalske retninger underveis. Den første aksen går tur retur Hamar. Og musikken denne reisen favner går fra det mest uvante mot det mer gjenkjennelige. Den går med andre ord våre forventninger stadig mer i møte. Her blir Lauri Supponens musikalske ikon stående utenfor og alene til slutt. Naturlig nok. Det er av en annen art enn resten. Det er uansett en epilog. Og et frempek til kommende innspillinger. Den andre aksen starter med Charlotte Pienes verk og avsluttes med Lauri Supponen. Denne lyttingen går fra det konkrete og materielle til det gradvis mer abstrakte. Før vi i Supponens ikon og hverdagslige trosbekjennelse ligger på grensen til det transcendente. Forhåpentligvis over. I så fall kan Rui-Rahmans tur til Hamar virke som en misforståelse. Det er det også. Av den enkle grunn at han ikke har skrevet det stykket. Det er returen, spor 10, som er Jan Tariqs skrevne verk. Prologen er Ole Martins eget lille bidrag. Han transponerte hele stykket en stor ters ned - til gitarens åpne og frittklingende strenger. Disse to mulige innlyttingene til innspillingens struktur kan sikkert suppleres. Det viktigste har imidlertid vært å vise hvordan verkene taler med eller motsier hverandre. Som Joanna Rzadkowska er inne på i sitt essay er dette et uttrykk for nye fellesskap i musikken. Og disse dype motsetningene burde være uproblematiske. Fordi de er dypt menneskelige.
*********************
- This recording is a pure coincidence, and would not exist if it had not been for one extensive and very unfortunate circumstance, and one smaller but more fortunate one. I owe a rather reluctant thanks to the pandemic, as these pieces would not have been written or recorded without it. It was the lucky coincidence in form of a random comment after a concert where I had just performed several of the miniatures “....but this is a record!” that set everything in motion. I called Audun Strype the very next day and asked when he was available. - Ole Martin Huser Olsen The pieces in this album are characterized by deep musical contrasts, and have at first glance little in common other than the circumstances of their conception. Despite this, two, almost parallel musical directions gradually crystallize themselves. The first axis goes a return trip to Hamar. And the music on this journey embraces both the unfamiliar as well as the more recognizable. In other words, it gradually meets our expectations. Here Lauri Supponen’s musical icon is left outside and alone in the end. Naturally. It is a different art form than the rest. It is anyway an epilogue. And a foreshadowing of future recordings. The second axis starts with Charlotte Piene’s piece and ends with Lauri Supponen. The listening goes from the concrete and material to the gradually more abstract. Until we, in Supponen’s icon and every-day confession, lies on the verge of the transcendental. Hopefully above. If so, Rui-Rahman's trip to Hamar might seem like a misunderstanding. Which it is. For the simple reason that he did not write that piece. It is the return, track 10, which is Jan Tariq’s written piece. The prologue is Ole Martin´s own small trick, having transposed the whole piece a major third down to the open and resonant strings of the guitar. These two possible ways of giving earto the structure of this recording cancertainly be added to. The key has in any case been to show how the pieces converse with or contradict one another. As Joanna Rzadkowska’s essay implies, this is an expression of new communities within the music. And these deep-seated contrasts should be unproblematic. For they are deeply human.
|